Glassrommet av Simon Mawer

Spoilert alert...

Kort fortalt handler boken om det nygifte paret Landauer. Av Liesels foreldre får de tomt hvor Victor planlegger å bygge et Hus ulikt alle andre hus. På deres bryllupsreise til Italia møter de en tysk arkitekt som de velger å bruke til å bygge Huset. Tilbake i Tsjekkia begynner byggingen, og i slutten av 1920-årene står Glasshuset klart (dette huset eksisterer i virkeligheten og er nå faktisk på UNESCO-listen). De får dessverre ikke bo i så altfor mange år i huset siden andre verdenskrig nærmer seg og Victor Landauer er jøde. Så når Tsjekkia blir invadert flykter de først til Sveits og videre til USA. Her deler historien seg mellom Landauer familien og villaen. Navnet på romanen kommer av hovedrommet hvor nesten alle veggene er av glass, det er her det meste av historien forholder seg i fortellinga om huset.

Simon Mawer har fått mye skryt av språket han bruker i denne romanen, jeg har en følelse av at mye av det har blitt borte i oversettelsen, men det kan være fordi jeg liker best å lese bøker fra engelske forfattere på engelsk. Språket er veldig simplistisk - det er ingen adjektivblomster og sidelange beskrivelser. Forfatteren bruker paralleller og symbolisme. For Liesel er huset nært knyttet til familien. Hennes første graviditet skjer samtidig med at huset blir bygd, så for henne blir begge hendelser symboler på vekst og utvikling. For Victor handler glassveggene om gjennomsiktlighet, om sannhet og åpenhet - som er ironisk siden han faktisk holder en elskerinne hemmelig gjennom store deler av ekteskapet. Huset og arkitekturen blir også en integrert del av boken, blant annet blir husets plantegninger brukt til å skille romanens handlinger fra hverandre.

Selv likte jeg best bokas første del, da fortellingen enda ligger på det optimistiske 1920-tallet og alt handler om kunsten og framskrittet. Romanens første kapitell hinter om et idyllisk ekteskap i det en eldre Liesel tenker tilbake til tapte tider. Denne drømmen knuses av hverdagsrealisme når familielivets rutiner setter inn. Her går også boka inn i en stillestående fase som varer altfor lenge, før plutselig helvete sleppes løs. I løpet av kort tid blir Liesels bestevenninne voldtatt av sin elsker - en tysk offiser, og Victors elskerinne - nå også Landauer familiens barnepike - blir tatt av tyske soldater fordi hun er jøde, og Victor vurderer å ofre seg selv for å bli med henne.
Her finnes også bokas lavmål i det Liesel skriker til ektemannen: "Du er så kørka!" - kørka?!? Liesel - som snakker veldig pent i resten av romanen - kaster plutselig hun ut, av alle ting, et "kørka"? Hvorfor "kørka"? Det finnes så mange andre ord som kan brukes i stedet: idiot, dust, jævel, horebukk, fehode, fjols, hønsehjerne, pappskalle, stut, tosk, tåpe - eller min personlige favoritt: åndspygmé? (Synonymordbøker er fantastiske) Hvis ikke originialen sier noe lignende "You are like so corked" får det meg til å lure på oversetteren kompetanse. Ikke at jeg har tenkt til å sjekke hva det står i originalen, jeg liker å tro at det faktisk står "corked".



Personlig finner jeg historiene som følger Landauer villaen mye mer interessant enn den som omhandler familien. Dette er mye fordi at etter romanen deles i to hovedsynspunkt, er det Victors tankegang som følges hos familien Landauer og alt han tenker på er elskerinna - som blir veldig kjedelig i lengden. I fortellingene som følger huset flyttes perspektivet til eierne/bestyrerne av Glasshuset. Den første som følges er en tysk offiser som forandrer huset inn til et laboratorium hvor det skal forskes på forskjeller på menneskeraser. Når de ikke klarer å finne en direkte årsak til at arier skal være bedre enn jøder blir prosjektet skrinlagt, og huset vaktmester tar over synspunktet. Under kommunismen blir huset et treningssenter for syke, og her følges synspunktet til en av legene og ballerinaen hans.
Bokas mest forstyrrende del står den tyske offiserens for. Han kommer i kontakt med Hana, Liesels bestevenninne (og også elskerinne - det er mange av de i denna boka). Gjennom hele deres forhold er det Hana som har makten, som gjør at den tyske offiseren føler seg maktesløs. Han klarer ikke å forsone seg med at en kvinne av slaviske aner kan ha makten over en stolt arier som han. Rollene snus imidlertid når det viser seg at Hana har blitt gravid med den tyske offiseren. Når hun kommer for å be om støtte for barnet finner han en måte å vinne makten på, først slår han henne før han oppdager hvor lett det er å voldta henne. Hele episoden er sett gjennom hans øyne, og leseren får se hvordan hans syn på Hana forandres fra den seksuelle, frigjorte og eksotiske damen, til et lite pikebarn av en degenerert rase.
Jeg ble rett og slett litt mannevond mens jeg leste denna boka, alle mennene i denna romanen er horebukker som yter både fysisk og psykisk vold over kvinnene de liksom skal bry seg om. Den eneste mannen som virker som en trofast ektemannen er Hanas mye eldre ektemann, en karakter som leserne nesten ikke får høre om - i det forholdet er det Hana som er konstant utro. Kvinnene er kanskje ikke så mye bedre...